Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta blir en forestilling om begjær, aldring og et siste forsøk på seksuell oppvåkning.

«Den beste metoden for å fange en sommerfugl, er med alkohol. Fang den i en glasskrukke. Se til at vingene er foldet. Blir det nødvendig, kan du selv folde dem forsiktig.

Bruk gjerne rødsprit, men først bør du klype sommerfuglen hardt over brystkassen, uten å skape synlige skader. Det er en krevende teknikk som krever øvelse å perfeksjonere. Eksperimentér med nattsvermere først. Målet er at sommerfuglen kun skal paralyseres. På den måten vil hun ikke ødelegge seg selv i panikk.

Blir vingene skadet, er sommerfuglen tapt. Med riktig teknikk blir hun kvalt langsomt. Sommerfugler lager ingen lyder, de bare kollapser inn i seg selv. Om de holdes forsiktig i dødsøyeblikket, vil de kunne rehydreres senere, og de kan foldes ut igjen for sin betrakter. En sommerfugl fanget mellom glassplater vil være vakker for alltid.»

Den skjønnheten som inneholder lidelsen er, ifølge Vladimir Nabokov, det nærmeste vi kan komme kunsten.

Lo har passert midten av livet. Hun har aldri mottatt en grisete tekstmelding eller e-post, og hun innser at hun mest sannsynlig aldri vil bli trakassert seksuelt. Det er for sent. Hun er for gammel. Hun har brukt for mye tid sammen med sine tre venninner i drag-gruppa De tre søstre – Mo, Ho og My –, som i likhet med henne er i ferd med å miste sin siste rest av tiltrekningskraft.

Lo tilhører antakelig den siste generasjonen kvinner som aldri har fått, og aldri vil få, en dick pick. Hun kjenner på en uakseptabel sorg, men altså: hvorfor har ingen noensinne ønsket å sende henne et krenkende bilde av sin penis?

Medvirkende: Magnus Myhr, Ibrahim Fazlic, Eirik Willyson, Hildur Kristinsdottir.
Scenografi/lysdesign/video: Eilif Fjeld og Oscar Udbye

Lyddesign: Vilde Ilkama Nupen.